FORBUNDSSEKRETÆR

STYRELEDER
Bjørg Lobben Røed, tlf. 99015809 / 66918486
Bjorg.Lobben.Roed@steinerbarnehage.no

Gjennom et estetisk gjennomtenkt miljø tiltales barnets sans for det skjønne.

Vår pedagogiske intensjon er å ta barnets individualitet på alvor.

• Gjennom leker som ikke er ”ferdige” men enkelt utformet av nære og enkle materialer stimuleres barnas fantasi.
• Barn i våre barnehager får utvikle seg gjennom dyp og uforstyrret lek. De får gode sanseopplevelser gjennom økologisk matlaging, håndverk og feiring av årstiderDe får leve med i muntlig fortellertradisjon og folkeeventyr, sanger, rim og regler, dans, eurytmi og ringlek.
• Barn i våre barnehager vil få en kunnskapsplattform som bygges opp av den erfaring og initiativkraft som oppstår gjennom vital omgang med omverdenen. Veien til individuell innsikt går gjennom interesse og initiativ.

Klikk på lenken!!!!!!!!

http://www.steinerskole.no/?page_id=859

Sally Goddard Blythe -  ” What Babies and Children Really Need” og ” The Well Balanced Child”, de kan bestilles på www.hawthornpress.com

Info og salg : www.stjerneglimt.no

Eldbjørg Gjessing Paulsen
Daglig Leder
E-post:               Eldbjorg@Stjerneglimt.no
Felles E-Post:     Stjerneglimt@Stjerneglimt.no

Tlf jobb/mob:    +47  37016727 / 370 16244 / 98653058

All Work and No Play: Why Your Kids Are More Anxious, Depressed

By Esther Entin

Oct 12 2011, 1:02 PM ET

For more than fifty years, children’s free play time has been continually declining, and it’s keeping them from turning into confident adults

What are your memories of playing as a child? Some of us will remember hide and seek, house, tag, and  red rover red rover. Others may recall arguing about rules in kickball or stick ball or taking turns at jump rope,  or creating imaginary worlds with our dolls, building forts, putting on plays, or dressing-up.  From long summer days to a few precious after-school hours, kid-organized play may have filled much of your free time.  But  what about your children?  Are their opportunities for play the same as yours were? Most likely not.
Play time is in short supply for children these days and the lifelong consequences for developing children can be more serious than many people realize.
THE DECLINE OF PLAY
An article in the most recent issue of the American Journal of Play details not only how much children’s play time has declined, but how this lack of play affects emotional development, leading to the rise of anxiety, depression, and problems of attention and self control.
“Since about 1955 … children’s free play has been continually declining, at least partly because adults have exerted ever-increasing control over children’s activities,” says the author Peter Gray, Ph.D., Professor of Psychology (emeritus) at Boston College. Gray defines “free play” as play a child undertakes him- or her-self and which is self-directed and an end in itself, rather than part of some organized activity.
Gray describes this kind of unstructured, freely-chosen play as a testing ground for life.  It provides critical life experiences without which young children cannot develop into confident and competent adults.  Gray’s article is meant to serve as a wake-up call regarding the effects of lost play, and he believes that lack of childhood free play time is a huge loss that must be addressed for the sake of our children and society.

WHO AND WHAT IS INTERFERING WITH CHILDREN’S PLAY?
Parents who hover over and intrude on their children’s play are a big part of the problem, according to Gray.  “It is hard to find groups of children outdoors at all, and, if you do find them, they are likely to be wearing uniforms and following the directions of coaches while their parents dutifully watch and cheer.”  He cites a study which assessed the way 6- to 8-year-olds spent their time in 1981 and again in 1997.

The researchers found that compared to 1981, children in 1997 spent less time in play and had less free time. They spent 18 percent more time at school, 145 percent more time doing school work, and 168 percent more time shopping with parents.  The researchers found that, including computer play, children in 1997 spent only about eleven hours per week at play.
In another study, mothers were asked to compare their own memories of their playtime, to their children’s current schedules. Eighty-five percent noted that their children played outdoors less frequently and for shorter periods of time than they had. The mothers noted that they restricted their own children’s outdoor play because of safety concerns, a fact echoed in other surveys where parents mentioned child predators, road traffic, and bullies as reasons for restricting their children’s outdoor play.
Adding to the problem, Gray notes, is our increasing emphasis on schooling and on adult-directed activities. Preschools and kindergartens have become more academically-oriented and many schools have even eliminated recess.  It is not that anyone set out to do away with free play time.  But its value  has not been recognized. As a result, kids’ free play time has not been protected.
FIVE WAYS PLAY BENEFITS KIDS
When children are in charge of their own play, it provides a foundation for their future mental health as older children and adults. Gray mentions five main benefits:
1. Play gives children a chance to find and develop a connection to their own self-identified and self-guided interests.
As they choose the activities that make up free play, kids learn to direct themselves and pursue and elaborate on their interests in a way that can sustain them throughout life. Gray notes that: “…in school, children work for grades and praise and in adult-directed sports, they work for praise and trophies…. In free play, children do what they want to do, and the learning and psychological growth that results are byproducts, not conscious goals of the activity.”
2. It is through play that children first learn how to make decisions, solve problems, exert self control, and follow rules.

As children direct their own free play and solve the problems that come up, they must exert control over themselves and must, at times, accept restrictions on their own behavior and follow the rules if they want to be accepted and successful in the game.
As children negotiate both their physical and social environments through play, they can gain a sense of mastery over their world, Gray contends.  It is this aspect of play that offers enormous psychological benefits, helping to protect children from anxiety and depression.
“Children who do not have the opportunity to control their own actions, to make and follow through on their own decisions, to solve their own problems, and to learn how to follow rules in the course of play grow up feeling that they are not in control of their own lives and fate. They grow up feeling that they are dependent on luck and on the goodwill and whims of others….”
Anxiety and depression often occur when an individual feels a lack of control over his or her own life.  “Those who believe that they master their own fate are much less likely to become anxious or depressed than those who believe that they are victims of circumstances beyond their control.”  Gray believes that the loss of playtime lessons about one’s ability to exert control over some life circumstances set the scene for anxiety and depression.
3. Children learn to handle their emotions, including anger and fear, during play.
In free play, children  put themselves into both physically and socially challenging situations and learn to control the emotions that arise from these stressors.  They role play, swing, slide, and climb trees … and “such activities are fun to the degree that they are moderately frightening … nobody but the child himself or herself knows the right dose.”
Gray suggests that the reduced ability to regulate emotions may be a key factor in the development of some anxiety disorders.  “Individuals suffering from anxiety disorders describe losing emotional control as one of their greatest fears. They are afraid of their own fear, and therefore small degrees of fear generated by mildly threatening situations lead to high degrees of fear generated by the person’s fear of losing control.”   Adults who did not have the opportunity to experience and cope with moderately challenging emotional situations during play are more at risk for feeling anxious and overwhelmed by emotion-provoking situations in adult life.
4. Play helps children make friends and learn to get along with each other as equals.
Social play is a natural means of making friends and learning to treat one another fairly.  Since play is voluntary and playmates may abandon the game at any time if they feel uncomfortable, children learn to be aware of their playmates’ needs and attempt to meet them in order to maintain the play.
Gray believes that “learning to get along and cooperate with others as equals may be the most crucial evolutionary function of human social play … and that social play is nature’s means of teaching young humans that they are not special. Even those who are more skilled at the game’s actions … must consider the needs and wishes of the others as equal to their own, or else the others will exclude them.” Gray cites increasing social isolation as a potential precursor to psychopathology and notes that the decline in play may be “both a consequence and a cause of the increased social isolation and loneliness in the culture.”
5. Most importantly, play is a source of happiness.
When children are asked about the activities that bring them happiness, they say they are happier when playing with friends than in any other situation.  Perhaps you felt this way when remembering your own childhood play experiences at the beginning of this article.
Gray sees the loss of play time as a double whammy:  we have not only taken away the joys of free play, we have replaced them with emotionally stressful activities. “[A]s a society, we have come to the conclusion that to protect children from danger and to educate them, we must deprive them of the very activity that makes them happiest and place them for ever more hours in settings where they are more or less continually directed and evaluated by adults, setting almost designed to produce anxiety and depression.”
THE LOSS OF PLAY AND RISE OF ANXIETY AND DEPRESSION
There has been a significant increase in anxiety and depression from 1950 to present day in teens and young adults and Gray cites several studies documenting this rise. One showed that five to eight times as many children and college students reported clinically significant depression or anxiety than 50 years ago and another documented a similar trend in the fourteen- to sixteen-year-old age group between 1948 and 1989.
Suicide rates quadrupled from 1950 to 2005 for children less than fifteen years and for teens and young adults ages 15-25, they doubled. Gray believes that the loss of unstructured, free play for play’s sake is at the core of this alarming observation and that as a society, we should reassess the role of free play and the factors that seem to have all but eliminated it from our children’s lives.
When parents realize the major role that free play can take in the development of emotionally healthy children and adults, they may wish to reassess the priorities ruling their children’s lives. The competing needs for childcare, academic and athletic success, and children’s safety are compelling. But perhaps parents can begin to identify small changes — such as openings in the schedule, backing off  from quite so many supervised activities, and possibly slightly less hovering on the playground that would start the pendulum returning to the direction of free, imaginative, kid-directed play.
Image: Wikimedia Commons.

This article originally appeared on TheDoctorWillSeeYouNow.com.

Private best i Hurum

Foreldrene i Hurum er fornøyd med barnehagetilbudet. Mest fornøyd er foreldrene i private barnehager. Foto: Istockphoto

Høringssvar til nytt finansieringssystem for ikke kommunale barnehager i en rammefinansiert sektor

STEINERBARNEHAGEFORBUNDET

Kantarellen terr.26 

N-1286 OSLO

Telefon: +4795723918

forbundet@steinerbarnehagene.no

Org.nr: 986344314

Kunnskapsdepartementet                                                                    Oslo 22.06.2010

Postboks 8119 Dep.

Akersgata 44

0032 Oslo

 Steinerbarnehageforbundet i Norge støtter PBLs syn  på regjeringens forslag til nytt finansieringssystem.

 Vi vil presisere følgende:

 Barnehager med høye kapitalutgifter må sikres

Det må lages et finansieringssystem som også tar vare på barnehager med nybygg/store kapitalutgifter.

 Barnehager må sikres tilskudd også i de år hvor barnekullene er små slik at kontinuitet er mulig.

Mange av steinerbarnehagene er relativt små og mer sårbare for variable tilskuddsordninger.

 Interkommunale avtaler

Mange steinerbarnehager har barn fra ulike kommuner grunnet at foreldre søker en pedagogikk som ikke finnes i deres bostedkommune. Et nytt finansieringssystem må sikre  interkommunale avtaler slik at foreldre får en reell mulighet til å velge alternativ pedagogikk.  

Med vennlig hilsen

For Steinerbarnehageforbundet

Bjørg Lobben Røed                                                  Grete Gulbrandsen

Styreleder                                                                      Daglig leder

Upresis kunnskap er skadelig – også i barnehagen

AV MARI PETTERSVOLD

Klassekampen, 31. mai 2010, side 16

I Klassekampen 20. april stiller avdelingsleder Jan Mossige fra Bredtvedt kompetansesenter spørsmålet «Hvorfor er kunnskap skadelig?» Spørsmålet er rettet mot et opprop i kjølvannet av regjeringens planer om å tilby språkkartlegging til alle treåringer i barnehagen, slik det fremgår av Stortingsmelding 41 «Kvalitet i barnehagen».

Innholdet i meldingen er blitt kritisert for på den ene siden å tale for å ivareta barnehagens tradisjon og egenart, og på den andre siden foreslå tiltak som representerer et brudd med barnehagens helhetlige tilnærming til omsorg, lek og læring. Det er dette bruddet det advares mot i Barnehageoppropet: Nei til kartlegging av alle barnehagebarn, initiert av fagpersoner fra ulike fagmiljøer. Oppropet er signert av rundt 3000 personer.

Mossiges påstander er så urimelige at de enten må leses som en retorisk øvelse i å omtale andres intensjoner svært feilaktig eller som uttrykk for at han er uvitende om sakens innhold. Bakgrunnen for oppropet er ikke motstand mot kunnskap om barns språk, og hensikten er langt unna det Mossige hevder: «Noen mennesker har til og med gått aktivt ut for å hindre at barn med spesifikke språkvansker skal få den hjelpen de sårt trenger. Disse menneskene har utformet noe som går under betegnelsen Barnehageoppropet: Nei til kartlegging av alle barnehagebarn». Man kan ha ulike meninger om barnehageoppropet, men at det er mulig å lese inn barnefiendtlige intensjoner er for meg en gåte. Det er likeledes en gåte dersom Mossige tror at oppropet handler om å være for eller imot kunnskap om barns språk.

I kronikken viser Mossige til Alf Prøysens fortelling om «Geitekillingen som kunne telle til ti» med det poeng at ingen av dyra ønsket å la seg telle, men at det viste seg å være en livsviktig kompetanse til slutt. For noen år siden skrev fire kollegaer her ved Barnehagesenteret ved Høgskolen i Vestfold en kronikk i fagbladet Utdanning med overskriften «Ikke tell meg! La meg telle!», som spiller på samme Prøysen-fortelling. Dette var en kommentar til mappevurdering og kunnskapstester i Oslobarnehager og et nytt skjema for kartlegging av barns sosiale atferd fra Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger.

Da vi sa «Ikke tell meg!» på vegne av 220.000 barn i norske barnehager i 2006 var det med begrunnelse i at telling, måling og kartlegging står i veien for å skape gode betingelser for læring. Vi utdypet dette forholdet, samt en rekke problemer med hensyn til hva det er mulig å måle og kartlegge.

Mossiges kollega ved Bredtvedt kompetansesenter Marit Molund Koss skriver i Utdanning 8/2010 om den samme motstanden mot barnehageoppropet, og forsvarer bruk av kartleggingsskjemaer. Hun hevder at det er utviklet flere gode kartleggingsverktøy for å registrere barns språklige utvikling. Konkret nevner hun det mest brukte skjemaet, TRAS (Tidlig registrering av barns språk).

I mitt doktorgradsprosjekt om praksistekster i barnehagen forsker jeg på håndbøker, temahefter, verktøy, kartleggingsmateriell og programmer fra ikke-kommersielle og kommersielle aktører. Praksistekstene er skrevet av fagpersoner, men er såkalt «hvordan»-tekster som tilbyr konkrete framgangsmåter i arbeidet med barn i barnehagen. Jeg analyserer tekstenes sjanger, formål og retoriske grep samt hvordan tekstene er erfart og anvendt.

En av tekstene som inngår i mitt materiale er TRAS-håndboka. I motsetning til Molund Koss vurderer jeg ikke TRAS-skjemaet som et godt kartleggingsverktøy. TRAS-skjemaet består av en sirkel delt i åtte felt med tilhørende spørsmål tilpasset barnets alder. Feltene i sirkelen fylles ut med heldekkende farge ved mestring, skravering ved delvis mestring og tomme felt dersom barnet ikke mestrer ferdigheten. Jeg vil hevde at å vurdere barns språkutvikling ved hjelp av fargelegging og skravering er altfor upresist. Følgelig svekkes validiteten, det vil si hvorvidt kunnskapen er gyldig. I TRAS-håndboka hevdes det at bruk av skjønn under utfyllingen av skjemaet reduserer resultatets reliabilitet. Jeg mener at en slik forståelse av reliabilitet er feilaktig. Å redusere bruk av skjønn når det kreves skjønnsmessige vurderinger kan umulig føre til mer pålitelige resultater. Derav mitt svar til Mossiges spørsmål: Upresis kunnskap er skadelig – også i barnehagen.

Det alle, både barn og voksne, foreldre og fagpersoner, er tjent med er et presist fagspråk og ikke upresise fargekoder om barns språk. Det kan være skadelig å ha for stor tro på at kunnskap fremstilt i form av tall, koder, farger og så videre er sikrere viten enn nyanserte beskrivelser. Slike forenklinger krever fortolkning, det er altså umulig å se bort fra skjønnsmessige vurderinger. Å ta i bruk kartleggingsskjemaer i stor skala som underminerer førskolelærernes profesjonelle skjønn, er dermed både skadelig og faglig uholdbart.

At veiledningshefter til utfylling av skjemaene spiller på førskolelæreres usikkerhet og manglende kunnskap om barns språk, tjener heller ikke saken. Dermed er det ikke sagt at status quo er svaret på å styrke arbeidet med barns språk i barnehagen. Førskolelærerutdanningene og barnehagene skal og må utfordres på å sikre at førskolelærere har faktisk og presis kunnskap om barns språk, gode muligheter til systematisk observasjon, samt at skjønnsmessige vurderinger ikke blir vilkårlige og tilfeldige, men nyanserte og reflekterte.

Kunnskapsdepartementet har nå nedsatt et ekspertutvalg som skal foreta en faglig vurdering av språkkartleggingsverktøy som er i bruk i barnehager. Jeg forventer at dette utvalget også vil se på etiske og didaktiske konsekvenser av at spesialpedagogiske verktøy blir benyttet til «alminnelig» pedagogikk, hvilket det er et stort innslag av. Jeg har også forventninger til at det rettes et kritisk blikk mot de mange kommersielle aktører, inkludert offentlige institusjoner, som selger materiell og samtidig i kraft av sin posisjon overbeviser førskolelærerne om at dette er like livsviktig å implementere som det var for geitekillingen å kunne telle til ti. En ting er sikkert: Man skal ikke tro på alt i eventyrene.

Mari Pettersvold,

doktorgradsstipendiat ved Barnehagesenteret, Høgskolen

Nyheter / finansiering

Kontroll av kommunalt tilskudd 2010

PBLs syn på forslaget til ny finansiering

Høringsnotat finansiseringssystem ikke kommunale barnehager rammefinansiert sektor

 

Barnehage- finansieringen forsinket

Forslaget om ny modell for finansiering av private barnehager skulle på høring i februar. Nå vil ikke departementet si noe om når det kommer.

Forsinket. Nye forskrifter om tilskudd til private barnehager var ventet på høring i slutten av februar. Kunnskapsdepartementet vil ikke si noe om hvordan arbeidet med forskriftene forløper seg. Foto: Istockphoto

NY TILSKUDDSORDNING UT PÅ HØRING I FEBRUAR

Tema: Politikk, Tilskudd til drift, Barnehagedrift

1. januar 2011 trer det nye regelverket for finansiering av private barnehager i kraft. Kunnskapsdepartementet er kommet langt i arbeidet med å utforme ny modell for finansiering – og i februar skal ny forskrift ut på høring.

Av: Informasjonsavdelingen     14.12.2009

Mange er spente på hvordan departementet vil sikre landets over 3.500 private barnehager ved overgangen til rammefinansiering 1. januar 2011.

Stortinget har som kjent vedtatt at det skal være økonomisk likeverdig behandling av private og kommunale barnehager, en målsetting regjeringen har gitt seg selv inntil fem år på å innfri. I disse dager arbeider Kunnskapsdepartementet med utformingen av forskrift om finansiering av private barnehager i en rammefinansiert sektor.

Departementet planlegger å sende forslag til ny forskrift ut på offentlig høring i februar 2010.

PBL i dialog med departementet

Private Barnehagers Landsforbund har i løpet av høsten 2009 vært i flere møter med Kunnskapsdepartementet, hvor utformingen av ny modell for finansiering av private barnehager har vært tema.

Det er foreløpig ikke avgjort hvordan den nye finansieringsmodellen vil se ut. Men dette er noen av hovedpunktene i departementets foreløpige planer, som nylig ble presentert på et forum for landets storkommuner:

* Tilskudd til private barnehager deles opp i driftstilskudd og kapitaltilskudd.

* Nivået på driftstilskuddet skal være basert på gjennomsnittssatsen til de kommunale barnehagene i egen kommune.

* Kommunene velger selv antall telletidspukter.

Ikke anledning til egne forhandlinger

* Finansieringen følger barnehagens beliggenhet og ikke barna.

* Det skal være forskuddsvis utbetaling til barnehagene.

* Beregningene skal baseres på kommunens budsjett, ikke regnskap fra tidligere år.

* Endringer i bevilgningene til kommunens barnehager i løpet av året, skal også gjelde private barnehager.

* Barnehagene skal ikke ha adgang til å ha separate forhandlinger om tilskudd.

Nasjonale gjennomsnittstall

* Barnehagene skal få et eget påslag for kostnadene ved administrasjon.

* Kapitaltilskuddet skal romme utgifter til lokaler – husleie, rentekostnader, vedlikehold og lignende.

* Kommuner som i dag budsjetterer med reelle huskostnader til kommunale barnehager, skal gjøre det samme til private barnehager. Kommuner som ikke gjør dette skal benytte nasjonale gjennomsnittstall.

* Internhusleie i selskaper og lignende skal basere seg på reelle tall.

Begrensinger på utbytte

* Det åpnes for å legge visse begrensninger på utbytte. Forbud mot utbytte anses å være for drastisk.

Det presiseres fra Kunnskapsdepartementet at det kan bli endringer i perioden frem mot februar, når et endelig forslag skal ut på høring.

pbl.no vil komme tilbake med mer informasjon rundt arbeidet med ny finansieringsmodell for private barnehager, så snart det foreligger flere detaljer rundt dette.

Se for øvrig www.barnehage.no for kommentarer fra avdelingsdirektør Karl-Georg Øhrn, som leder prosjektet med ny forskrift i departementet.

Barn og sosiale medier
En fersk undersøkelse fra Kaiser Family Foundation blant unge mellom 8 og 18 år i USA viser at barn og unge i snitt bruker 7 timer og 38 minutter daglig på underholdende medier.
40 prosent av denne tiden bruker de foran en PC.
Susan Greenfield
Professor ved Oxford University, baronesse og medlem av House of Lords.
Anerkjent hjerneforsker som har skrevet en rekke populærvitenskapelige bøker og artkler.
 
 
Professor og baronesse Susan Greenfield ved det prestisjefylte Oxford University i Storbritannia har skapt debatt i hjemlandet, etter at hun gikk ut offentlig med sin faglige bekymring for hva sosiale medier, nettspill og stadig mer PC-bruk blant unge kan bety for utviklingen av deres unge hjerner.
–Min bekymring er at mer tid foran en PC og mindre tid i direkte kontakt med andre mennesker, vil føre til at barn og unges hjerne utvikler seg annerledes enn det våre hjerner gjorde. Noen tror jeg hevder at de nye mediene ødelegger barns hjerner. Det har jeg aldri sagt, sier Greenfield til Aftenposten.
Sosiale egenskaper.
Hennes poeng er at endringene i hjernens utvikling vil gå ut over den kommende generasjons sosiale intelligens, samspillet mellom mennesker, evnen til mer abstrakt tenkning og evnen til å se ting i en sammenheng og over tid. Det handler om verdier og hvordan vi ønsker at fremtidens samfunn skal være. I slutten av forrige uke foreleste hun for hjerneforskere ved Universitetet i Oslo, på et møte arrangert av universitetet i samarbeid med alumniforeningen for Oxford i Norge.
Greenfield understreker at det ikke er gjort all verdens forskning på dette feltet, men noe dokumentasjon finnes. Dette kombinert med kunnskapen hun har om hjernens utvikling og funksjon, gjør at hun ønsker debatt.
Og den britiske professoren argumenterer med stort engasjement for sin bekymring. Hjernen er påvirkelig. Vi vet at den påvirkes av hva vi spiser og av en rekke ytre faktorer. Vi vet også at ulike deler av hjernen styrer ulike egenskaper, ferdigheter, følelser og kunnskap hos hver enkelt av oss.
Hva slags intelligens?
–For meg er det åpenbart at når barn og unge bruker stadig mer tid på å kommunisere gjennom nettsamfunn som Facebook, Twitter og Bebo, og har sin viktigste læringskilde i ulike nettspill i tillegg til skolen, så betyr det noe for hva de lærer og hvilke ferdigheter de utvikler. Det får konsekvenser for hva slags mennesker de blir, sier Greenfield. Men hun påpeker samtidig at endringene ikke nødvendigvis bare er negative.
Forskning viser at unges intelligens er høyere enn hva tidligere generasjoner kan skilte med. Spørsmålet er hva dette betyr.
–Jeg har ikke sett at dette har bedret vitenskapen, og ikke har jeg sett oppsiktsvekkende nye, unike musikkstykker eller revolusjonerende ny litteratur som fullstendig overgår kvaliteten på våre gamle klassikeres store verker, sier Greenfield. Det er sakens kjerne.
De delene av hjernen som styrkes i sin utvikling gjennom PC-bruk, gir ikke det som skal til for slike aktiviteter. I cyberspace er hva du ser hva du får. Virkeligheten er her og nå. Tidsperspektiv og refleksjon er nærmest fraværende.
Kunnskapen blir perspektivløs. Faren er at barn ikke utvikler evnen til å se sammenhenger, eller forstå en kontekst, innsikt og fortolkning. Det lærer man ikke gjennom nettsamfunn og spill. Og hvordan skal barn lære for eksempel empati gjennom disse mediene, spør Greenfield retorisk.
–Det er vel en foreldreoppgave, kanskje?
Økt generasjonsgap.
–Det er det, men gapet mellom generasjonene kan bli større når vår generasjons hjerner er utviklet helt annerledes enn neste generasjons hjerner, påpeker Greenfield. To generasjoners kommunikative evner kan bli så forskjellige, at dialog blir vanskelig.
Helt sentralt i professorens bekymring er at det i dataspillenes verden ikke finnes konsekvenser. Lykkes ikke barnet i et spill, er det bare å starte på nytt eller finne et annet spill. Folk skytes ned over en lav sko, men selv om blodet renner i stride strømmer er de like tøffe og aktive. Aktører som deltar og dør, er like levende igjen i neste spill.
–Vi hadde nylig et forferdelig eksempel på hvordan disse opplevelsene av virkeligheten kan påvirke barns handlinger, og få store konsekvenser. To 11-årige jenter banket opp to jevngamle, og forsto ikke hvorfor de ikke bare reiste seg igjen. De evnet ikke å se forskjellen på det fiktive livet på nett og det virkelige livet. De forsto ikke at i virkelighetens verden løper ikke alvorlig skadede videre. De døde blir ikke levende. De unge får et forvrengt virkelighetsbilde.
Hun understreker at historien er ekstrem, men at den synliggjør hvor galt det kan gå, og viktigheten av en diskusjon rundt dette.
–Unge brukere av disse nettsamfunnene blir mer selvopptatte, og kan miste sentrale deler av sosialiseringen som direkte menneskelig kontakt gir. Det å møte mennesker ansikt til ansikt, bygge personlige relasjoner uten cyberspace som en beskyttende avstandsfaktor, er avgjørende for utvikling av evne til sosial kontakt eller sosial intelligens, om du vil, sier Greenfield.
Menneskelig kontakt.
Hun forteller at hun har fått mange tilbakemeldinger fra lærere og foreldre som bekrefter hennes påstand om at sosiale medier gjør noe med barn og unges væremåte.
–De forteller at mange unge mangler evnen til å kommunisere med andre mennesker, og de mangler evnen til å konsentrere seg når de ikke har en PC-skjerm foran seg. Er det slik vi ønsker at fremtiden skal bli?
I dag er mer en 150 millioner verden over brukere av Facebook. Nettsamfunnet som ble etablert som et kommunikasjonssamfunn ved et amerikansk universitet, brukes i dag av stadig flere til å holde kontakt med venner, dele bilder og videoer med andre, samt følge med på hva som skjer i andres liv. Ytterligere seks millioner mennesker bruker Twitter, en slags miniblogg hvor deltagerne sender og mottar korte meldinger.
Samfunn i endring.
En studie fra Broadcaster Audience Research Board fant at tenåringer nå tilbringer mer enn syv timer daglig foran en PC-skjerm.
–Å tro at det ikke påvirker deres utvikling, er i beste fall naivt, sier Greenfield.
Rektor Ole Petter Ottesen ved Universitetet i Oslo er selv professor og hjerneforsker. Han mener debatten Greenfield reiser er helt nødvendig.
–Hjernen utvikler seg ikke uavhengig av omgivelsene, og vi bør forske på konsekvensene av endringene som skjer, mener han.
For det er ingen tvil om at sosiale medier og nettspill er kommet for å bli.
–Forskning har vist at de som er oppvokst i den moderne medieverden, trener opp andre ferdigheter i hjernen enn vår generasjon. Det er jo helt logisk at bruker man mye tid på en aktivitet, så utvikler man ferdigheter, sier professor i sosiologi, Arne Krokan ved NTNU i Trondheim.
Verdier.
Han mener en del av dette er at vi mister noen ferdigheter og får nye. Spørsmålet er om det er så farlig om man forholder seg til andre mennesker i et annet tempo enn før.
–Hva slags sosial intelligens er det vi mister? Vi vet for lite om det, og jeg ønsker debatten Greenfield reiser velkommen, sier Krokan.
Greenfield understreker at hun ikke er imot hverken utvikling, PC-er eller sosiale medier.
–Mitt poeng er at vi bør vite hva dette betyr for fremtidens samfunn og hvilke verdier vi ønsker. Før barn starter sine sosiale liv på Internett, må de lære hvordan ekte relasjoner mellom mennesker kan etableres, avslutter den britiske professoren.

Det er miljøet, atmosfæren og det materiell som brukes, som til stor del bestemmer hvor mange av barna som finner seg til rette i god lek.

Det finnes mange teorier om og definisjoner på lek, men forskere er enige om enkelte ting; det som karakteriserer den frie leken er at den er lystbetont, spontan og frivillig. Den er barnas egen skapende virksomhet hvor det er prosessen og ikke resultatet som er det viktige. Leken har kun indre motiver og er barns naturlige måte å bearbeide opplevelser på. Her forvandler de sine erfaringer, fordøyer og integrerer inntrykk og eksperimenterer med sine følelser.

Gjennom leketøyet gjør barnet sine sanseerfaringer og får næring til fantasien. Derfor gir vi barna leketøy som kan brukes til mange forskjellige ting, barnet må selv ta i bruk fantasikreftene og skape ut fra situasjonen. Dette betyr i praksis at vi bruker enkle leker i varierte naturmaterialer. Trestykker, røtter, kongler og steiner kan bli til mat i kjøkkenkroken eller penger i butikken. Vi bruker stoffstykker i bomull og silke til å bygge hytte med eller knytte rundt skuldrene for å bli konge eller troll. Dukkene er enkle og laget av bomull og ull. De har ikke noe fiksert ansiktsutrykk og kan heller ikke lage lyder eller bevege seg, derfor må barnet selv være skapende i leken og legge til følelser og lyder. Leketøyet kan gjerne være hjemmelaget og det er viktig at de voksne pleier og steller leketøyet i barnas nærvær.

Omgivelsene må bære preg av fred og ro og trygghet siden lek ikke kan oppstå hvis barnet er utrygt eller anspent. Av de voksne krever dette bevissthet og vilje til å arbeide med seg selv, for å kunne skape et rom der barna kan utfolde seg. Lekens karakter er avhengig av barnets utviklingstrinn og personlighet, men mest av situasjonen og omgivelsene. Det er miljøet, atmosfæren og det materiell som brukes, som til stor del bestemmer hvor mange av barna som finner seg til rette i god lek.

Barnet utvikles og lærer ved å etterligne sine omgivelser, og de voksne er en stor og viktig del av disse.

Barnet utvikles og lærer ved å etterligne sine omgivelser, og de voksne er en stor og viktig del av disse. Derfor må de voksne i barnehagen vektlegge et forbilledlig arbeide som barnet kan etterligne, det kan være matlaging, hagearbeid, reparasjoner eller håndverk. Det er viktig at arbeidet utføres med glede og i et rolig tempo. Vi kan stimulere til lek ved å være tilstede i vårt arbeid, men samtidig ha barna i bevisstheten og ikke avbryte eller forstyrre hvis de ikke trenger hjelp. Må vi avbryte en aktivitet strever vi etter å være ”overgangskunstnere” som fører den ene aktiviteten over i en annen ved å innlemme den i leken eller bruke sang, musikk eller vers.

Leken er viktig for barnets utvikling på mange forskjellige områder, og er selve instrumentet for læring de første 7 årene. Den har en stor betydning for barnets utvikling av selvbevissthet og identitet. I leken bearbeider barnet følelsesmessige opplevelser og følelsesregisteret prøves ut og utvikles. Leken kan også virke helbredende og bidra til mindre egosentrisitet ved at barnet tar andres perspektiv.

I leken trener barnet opp forestillingsevnen som i sin tur hjelper oss å orientere oss og handle. Frigjøringen fra konkret virkelighet baner vei mot en abstrakt tenkning og legger grunnen for senere læring i skolen. I leken skjer en ubevisst læring og utvikling av intellektuelle ferdigheter.